En bekymring eller mistanke om vold eller overgrep kan oppstå i forbindelse med noe en person sier eller gjør. Eller det kan være at bekymringen utvikler seg hos deg over tid. Symptomer og tegn er ofte uspesifikke og varierer fra person til person. For den som er rammet, medfører det i mange tilfeller redusert livskvalitet.
Å stille direkte spørsmål om vold, voldtekt eller andre seksuelle overgrep, enten hendelsene pågår nå eller ligger tilbake i tid, kan være en viktig støtte for den utsatte. Å bli spurt kan oppleves som å bli sett. De aller fleste pasienter synes det er positivt at helsepersonell spør om vold, uansett om de er utsatt for vold eller ikke.
Å stille direkte spørsmål om vold, voldtekt eller andre seksuelle overgrep, enten hendelsene pågår nå eller ligger tilbake i tid, kan være en viktig støtte for den utsatte.
Vold og overgrep er tabubelagt og vil ofte vedvare og eskalere. Usikkerhet om hvordan man skal ta opp spørsmål knyttet til vold og overgrep, og i neste omgang, hva man som fagperson kan og bør gjøre, er den vanligste årsaken til at profesjonelle yrkesutøvere nøler med å ta opp temaet og lar være å melde fra. Mange er redde for å si noe galt eller å ta feil.
Se Legevakthåndboken om vold og seksuelle overgrep
Dersom du er usikker på hvordan du skal håndtere en mistanke om vold eller overgrep, drøft bekymringen med en kollega eller en annen fagperson. Aktuelle samarbeidsparter er krisesenter, familievern, barnevern, helsevesenet, Alternativ til vold (ATV) og politi. Ved en slik drøfting kan du anonymisere saken eller innhente tillatelse fra den det gjelder.
ATVs ressurshåndbok for familievernet i arbeid med voldssaker
Vedlegg til ressurshåndbok for familievernet i arbeid med voldssaker
Den du møter forteller om vold eller overgrep
Når noen åpent, direkte og uoppfordret forteller deg om vold og overgrep, er det et tegn på at vedkommende har tillit til deg. Vedkommende har kanskje i lang tid vurdert å fortelle om sin situasjon. Men fortellingen kan også være et uttrykk for at situasjonen er akutt eller at volden eller overgrepene har eskalert. Personen har sannsynligvis valgt å fortelle nettopp til deg med en forventning om at du tåler å høre, og at du kan være en ressurs. Det er derfor viktig at den som forteller opplever seg sett og hørt, og at du tar deg tid til å lytte.
Det koster å fortelle. Gi uttrykk for at det å være åpen og snakke med noen man har tillit til om det som har skjedd, er en forutsetning for å bearbeide hendelsene. Dersom du får betroelser om vold og overgrep og du ikke har avsatt tilstrekkelig tid, vis at du tar vedkommende på alvor ved å gjøre ny avtale om nytt tidspunkt. Sett av god tid.
La personen i størst mulig grad fortelle på egne premisser og i eget tempo. Unngå press. Still åpne spørsmål underveis; «kan du fortelle mer?», «hva skjedde videre?». Unngå lukkede spørsmål og ja/nei-spørsmål.
Eksempler på hvordan du kan stille spørsmål om vold og overgrep
Reflektér over det som er fortalt sammen med personen. Skissér muligheter. Det er viktig å plassere ansvar, men gi rom for at den utsatte ofte har motstridende følelser og kan gi uttrykk både for kjærlighet, hat, skyld, skam og delaktighet. Utforsk dette sammen med personen. Unngå å dømme noen av de involverte i fortellingen.
Det er viktig at den som forteller opplever seg sett og hørt, og at du tar deg tid til å lytte.
Informér om at reaksjoner og styrken på reaksjonene varierer fra person til person. Det finnes ikke riktige eller gale reaksjoner. Behovet for hjelp varierer, mange klarer seg uten noen form for terapi. Andre har behov for psykososial oppfølging etter hendelsen. Utforsk i fellesskap hvilken type hjelp og oppfølging han eller hun har behov for og om du skal være den som følger opp videre eller om du skal ha en annen rolle.
Dersom vedkommende forteller om pågående vold eller overgrep, må du vurdere om avvergeplikten er utløst (Straffeloven §196), og om det er behov for akutt handling, melding til politi eller beskyttelsestiltak, som kontakt med krisesenter. Har personen omsorgsansvar for barn og/eller barn er direkte rammet, har du opplysningsplikt til barnevernet. I akutte situasjoner må du også være oppmerksom på suicidalitetsrisiko, særlig hvis vedkommende er spesielt sårbar og/eller ved sterkt belastende traume. Avhengig av hendelsesforløpet bør vedkommende også oppfordres til å oppsøke overgrepsmottaket eller legevakt/lege for skadedokumentasjon og helsesjekk.
Gjør en vurdering sammen den det gjelder om det er behov for en sikkerhetsplan for å forhindre mer vold eller eskalering av volden. Du kan lese mer om sikkerhets- og beskyttelsestiltak på, i ATVs ressurshåndbok for familievernet i arbeid med voldssaker og siden Beskyttelsestiltak for volds – og trusselutsatte på dinutvei.no.
En anbefaling er å kartlegge volds- og overgrepserfaringer i samtale/konsultasjon med alle nye kontakter.
Spørsmålet om å anmelde vil ofte også komme opp. Som fagperson er det ikke din oppgave å ta stilling til om et forhold skal anmeldes, men du kan informere om valgmuligheter og skissere hva de ulike valgene innebærer. Et generelt råd er å ta kontakt med en advokat for å drøfte saken. Alle som blir utsatt for vold i nære relasjoner, voldtekt eller andre seksuelle overgrep har rett til gratis bistand fra advokat, før de bestemmer seg for om de vil anmelde.
Den du møter forteller – i første omgang – ikke om vold eller overgrep
Volds- og overgrepserfaringer er underkommunisert. Det kan manifestere seg på ulike måter, og det er stor variasjon i hvordan og hvor omfattende mennesker reagerer.
En anbefaling er derfor å kartlegge volds- og overgrepserfaringer i samtale/konsultasjon med alle nye kontakter forutsatt at det ikke åpenbart er irrelevant. Flere av dem som har vært utsatt for vold og overgrep, har på et seinere tidspunkt i livet fortalt om helsepersonell som «gikk rundt grøten» og unngikk temaet. En del sier at de antakelig ville fortalt dersom de hadde fått spørsmål. Noen forteller også at de kanskje bare ville ha avdekket «toppen av isfjellet» for å sjekke ut om den som spurte tålte å høre – for i neste omgang å fortelle mer. Et viktig råd er derfor å være åpen for å ta temaet opp på nytt hvis du – til tross for et unngående eller avvisende svar – fortsatt er urolig eller bekymret.
Forslag til hvordan du kan tematisere og stille spørsmål om vold og overgrep – uavhengig av hvem du spør – finnes blant annet i NKVTS’ Veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med Vold i nære relasjoner, sida Hvordan snakke om vold.