Terskelen for å fortelle familie, venner eller helsepersonell om vold en har blitt utsatt for, er i mange tilfeller veldig høy. En studie utført blant brukerne av sentrene mot incest og seksuelle overgrep viste at det i snitt tar 17,2 år før en person utsatt for seksuelle overgrep forteller om dette til noen. Hvis den som har brukt vold står en nær, kan denne terskelen bli særlig høy. Hva er med på å påvirke at det blir slik?
Er det vold jeg utsettes for?
Det kan være vanskelig å erkjenne overfor seg selv at det en opplever, eller har opplevd tidligere, er vold. Det kan være flere grunner til det. Hvis en partner er den som bruker vold, kan det å bruke ordet vold om det en blir utsatt for gjøre det vanskelig å rettferdiggjøre overfor seg selv at ikke forholdet brytes. At det er han eller hun som skal være glad i deg som utsetter deg for vold, gjør situasjonen komplisert.
Les mer om den vanskelige erkjennelsen i Å forstå vold
Det er også slik at mange tenker på vold som kun fysisk vold, som etterlater merker eller skader. Det finnes flere former for vold som ikke gjør det, for eksempel psykisk vold, og det er derfor viktig med tilgjengelig kunnskap om alle former for vold, slik at flere kan be om hjelp.
Les mer om ulike former for vold
Det er heller ikke uvanlig å bagatellisere den volden en selv utsettes for, og tenke at det ikke er nok vold til at man kan be om hjelp. Det er ikke uvanlig at en som har blitt voldtatt tenker at «Det var ikke ordentlig voldtekt, det jeg opplevde», selv om det for andre ikke er tvil om at det var det. En slik bagatellisering gjør at vedkommende ikke oppsøker et overgrepsmottak og får hjelp med en gang.
Manglende kunnskap om rettigheter til hjelp og hva slags hjelp som finnes
Selv etter at den som utsettes for vold erkjenner at det er det det er, kan veien til hjelp fortsatt være lang. Det er ikke sånn at alle sitter med kunnskap om hvor de kan henvende seg for å få hjelp, hva hjelpeapparatet kan tilby, eller hva slags hjelp de har rett på.
Det er for eksempel en ikke så uvanlig oppfatning at krisesenteret kun er for dem med synlige fysiske skader, noe som ikke stemmer. Krisesentrene hjelper også personer utsatt for psykisk vold eller andre former for vold.
Mennesker som har blitt utsatt for vold er ikke en ensartet gruppe, og kan ha ulike behov for hjelp. Hva slags hjelp den enkelte trenger og kan få, avhenger blant annet av hvilken fase den enkelte befinner seg i. Foregår volden her og nå, eller er den historie?
Noen trenger hjelp til å bryte ut av en voldelig relasjon, mens andre trenger hjelp til å bearbeide hendelser som ligger langt tilbake i tid. Noen kan trenge økonomisk rådgivning, mens andre trenger beskyttelse.
Mennesker som har blitt utsatt for vold er ikke en ensartet gruppe, og kan ha ulike behov for hjelp.
Å være utsatt for vold i en nær relasjon, eller voldtekt, utløser en rekke rettigheter i det offentlige hjelpeapparatet, men ikke alle kjenner til disse. For eksempel kan du ha rett på tre gratis timer med bistandsadvokat for å få informasjon om anmeldelse. Voldsutsatte har også rett på beskyttelse, og det kan politiet gi. Også krisesentrene rundt i landet gir beskyttelse til mennesker som trenger det. Ikke alle vet at alle kommuner har ansvar for et krisesentertilbud til sine innbyggere.
Det er vanskelig å be om hjelp dersom man ikke vet hvilken hjelp som finnes.
Ingen spurte
Å bli utsatt for vold får ofte konsekvenser for både fysisk og psykisk helse. Reaksjoner som er vanlig å oppleve som voldsutsatt, som nedstemthet, konsentrasjonsvansker og angst, kan gjøre det vanskelig å mobilisere krefter til å søke hjelp og eventuelt bryte ut av den voldelige relasjonen. Skam og skyldfølelse kan også være medvirkende til at veien til hjelp blir lang. Mange er i kontakt med hjelpeapparatet, men uten å fortelle om volden.
Les mer om vanlige reaksjoner etter vold
Redsel for ikke å bli trodd er også en årsak til at noen vegrer seg for å fortelle om volden og be om hjelp. Manglende tro på at noen andre kan gjøre en forskjell kan også være en utfordring. Det føles kanskje meningsløst å fortelle noen i hjelpeapparatet om volden, dersom man ikke har tro på at det nytter. Da er det ekstra viktig at de som møter mennesker som kan være utsatt for vold, tør å spørre. Det kan være både fastleger, jordmødre, helsesøstre eller psykologer. Det kan oppleves enklere for den utsatte å fortelle dersom helsearbeideren signaliserer at det er ok å snakke om vold, og tør stille konkrete spørsmål om temaet.
Ulike utfordringer for ulike typer hjelp
Det er ulike utfordringer knyttet til de ulike hjelpetilbudene. For eksempel kan det for en som legger stolthet i å stå på egne ben økonomisk, oppleves som et nederlag å søke støtte fra NAV, selv i en forbigående periode. Å trenge økonomisk hjelp fra staten har for mange lav status, og blir ofte møtt med fordommer. I tillegg kan det oppleves som tap av kontroll, noe som kan være vanskelig i en fase der en forsøker å ta tilbake kontrollen over livet sitt.
Dersom første forsøk på kontakt med hjelpeapparatet oppleves som mislykket, vil mange la være å prøve flere ganger.
I familier med barn kan frykten for barnevernet være et hinder mot å søke hjelp for den som utsettes for vold. Mangel på kunnskap om hvordan barnevernet jobber, skaper mye ubegrunnet frykt og gjør at mange fortsetter å leve med volden.
Å søke hjelp hos politiet kan være forbundet med andre utfordringer – mange ønsker for eksempel ikke at den som utøver volden skal bli straffet, men ønsker bare at volden skal opphøre. Dersom man anmelder, kan det føles som en ekstra belastning å gå gjennom en prosess i strafferettsapparatet, og mange vegrer seg for dette. Selv om politiet ønsker å hjelpe personer utsatt for vold, opplever dessverre noen at de blir møtt med lite forståelse når de forsøker å ta kontakt. Dersom første forsøk på kontakt med hjelpeapparatet oppleves som mislykket, vil mange la være å prøve flere ganger.
Særskilte utfordringer for enkelte grupper
Noen grupper kan ha særskilte utfordringer knyttet til å søke hjelp. Mennesker som har ankommet landet nylig kan ha problemer med å finne informasjon om hjelpetilbudet dersom denne ikke tilbys på et språk vedkommende forstår. Ikke alle vet om at det er mulig å benytte tolk, eller ønsker ikke å bruke tolk av frykt for at opplysninger kan spres i et lite miljø. Kunnskap om lovverk, tjenester og institusjoner i Norge er naturlig nok enda mindre enn i befolkningen ellers, kanskje særlig fordi lovverk og tjenester er helt annerledes i opprinnelseslandet. Tilliten til myndigheter og institusjoner er ofte lav hos nyankomne til Norge. I tillegg er det mange kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn som er bekymret for å miste kontakt med familien og det øvrige nettverket sitt dersom de går fra sin ektemann.
Menn som er utsatt for vold kan oppleve at terskelen for å søke hjelp er høy, på grunn av tradisjonelle forestillinger om maskulinitet. Mange opplever at det er forventninger i samfunnet om at menn skal «klare seg selv» i slike situasjoner. Alle personer utsatt for vold kan imidlertid ha behov for og god nytte av å søke hjelp, uavhengig av kjønn.
For mennesker med ulike funksjonsnedsettelser kan mangelen på universell utforming by på problemer med å søke hjelp. Informasjon må være tilrettelagt for både blinde/svaksynte og hørselshemmede, det samme må tilbudene være. Hvis ikke de ulike tjenestene er tilrettelagt for rullestolbrukere, blir det veldig vanskelig for voldsutsatte å bruke tilbudet.
Menn som er utsatt for vold kan oppleve at terskelen for å søke hjelp er høy, på grunn av tradisjonelle forestillinger om maskulinitet.
I enkelte deler av landet kan fysisk avstand til hjelpetilbudene være til hinder for å søke hjelp. Alle kommuner skal være tilknyttet et krisesenter, men reiseveien kan likevel være lang for noen. Det samme gjelder for overgrepsmottak, som mange har veldig lang reisevei for å nå. Kontakt med telefonbaserte hjelpetilbud kan være et godt første skritt i slike tilfeller.