Det er liten tvil om at det å leve med vold påvirker den som utsettes for det. For utenforstående er det ofte vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å leve i en voldelig relasjon, og å forstå hvorfor den som utsettes for vold velger å gjøre som den gjør. Også for den som opplever å være utsatt for vold kan det være vanskelig å se og forstå hva som foregår.
Kjærlighet og vold
Det er vanlig å føle kjærlighet og omsorg overfor den som utøver volden, som vanligvis er en partner eller et nært familiemedlem. Man har gjerne en felles historie, i tillegg til felles familie, venner og øvrig nettverk. Hvis det er snakk om et kjærlighetsforhold, starter det for de fleste med forelskelse, og da kan det være vanskelig å oppdage signaler om at noe er galt, eller forutse at voldsepisoder skal skje. Periodene med fine stunder kan i begynnelsen være lengre enn periodene som er dårlige og preget av vold, og i relasjoner der vold inngår kan det være en gradvis negativ utvikling over tid. Både kjærligheten og den gradvise utviklingen er med på å gjøre volden vanskelig å oppdage.
At det er han eller hun som skal være glad i deg som utsetter deg for vold, gjør situasjonen komplisert.
Er det vold eller ikke?
Det er også vanlig å føle tvil og usikkerhet om hva det egentlig er man blir utsatt for. For mange sitter det langt inne å bruke ordet vold om det de opplever. Det kan det være flere grunner til. Mange opplever at grensene for hva som er akseptabelt gradvis flyttes, og at det å oppleve voldelige handlinger til en viss grad blir normalt. Denne prosessen kalles normalisering. Kanskje er det først ved kontakt med hjelpeapparatet, eller i samtale med andre fortrolige, at den som er utsatt får hjelp til å se at det som foregår faktisk er vold.
For mange sitter det langt inne å bruke ordet vold om det de opplever.
En annen grunn til ikke å bruke ordet vold, er for å kunne forklare for seg selv hvorfor forholdet fortsetter. For «hvis det er vold, og jeg finner meg i det – hvem er jeg da?». Det kan være lettere å la være å tenke på det som vold.
At det er vanskelig å bruke ordet vold kan også handle om at begrepet vold ofte forbindes med noen få spesifikke handlinger med potensial for fysisk skade, som for eksempel slag og spark. Det finnes imidlertid en rekke ulike former for vold, som alle kan føre til reaksjoner og konsekvenser for den som blir utsatt.
Om man ikke erkjenner at det som foregår er vold, kan veien ut av den voldelige relasjonen bli lengre og vanskeligere. I tillegg er det ofte slik at det vi kjenner godt føles tryggere enn det ukjente, og veien ut av den voldelige relasjonen kan bli ekstra lang.
Psykisk vold er også vold
Alle former for vold innebærer at psykisk vold også finner sted. Dette er med på å komplisere bildet. Den psykiske volden setter ikke tydelige fysiske merker slik fysisk vold kan gjøre, og kan dermed være vanskeligere både å kjenne igjen og å sette ord på. Den psykiske volden kan imidlertid sette dype spor i den som utsettes for det, selv om de ikke er synlige på utsiden. Manglende tro på seg selv og sin egen verdi, kan være en konsekvens av gjentatt psykisk vold.
Å tilpasse seg til volden
Mange som utsettes for vold i nære relasjoner vil oppleve at de på ulike måter tilpasser seg situasjonen. Denne prosessen kan være mer eller mindre bevisst, og flere vil kanskje aldri tenke over at dette er en del av voldsbildet. Tilpasning kan handle om å unngå å gjøre ting som tidligere har provosert den andre, eller å ligge i forkant for å prøve å unngå konfrontasjon senere. Et eksempel på dette kan være å ha sex med partneren til tross for at man egentlig ikke har lyst. Eller alltid passe på å ha middagen klar i tide, holde badet ryddig, eller svare telefonen raskt nok, hvis dette er ting som tidligere har utløst volden når det ikke har vært bra nok. I praksis vil volden sjelden opphøre, til tross for tilpasningen.
Det er vanlig å føle skyld for at voldshandlinger skjer, selv om dette ansvaret alltid ligger hos den som utøver vold.
Det er vanlig å føle skyld for at voldshandlinger skjer, selv om dette ansvaret alltid ligger hos den som utøver vold. En annen vanlig følelse er skam. Skammen kan blant annet bidra til at den som utsettes for volden bagatelliserer situasjonen både overfor seg selv og andre. Eksempler på dette kan være å si «han slo jo ikke så hardt» eller «det har jo ikke skjedd så mange ganger».
Voldens sirkel
Vold følger ofte et mønster som er gjenkjennbart. Den såkalte «voldssirkelen» brukes for å beskrive hvordan atferden i et voldelig forhold kan følge et gjentagende mønster. Den består av fire ulike faser som glir over i hverandre:
1. Spenningsoppbygging
2. Voldshendelse
3. «Hvetebrødsdager»
4. Rolig fase
I den første fasen er det en stadig dårligere stemning i forholdet. Man merker kanskje at partneren er irritabel, og føler på seg at det snart smeller. Følelsen av at noe snart skjer kan være svært slitsom å bære på, og mange forteller at de i denne fasen føler at de «går på eggeskall». Deretter finner en akutt voldshendelse sted, og spenningen utløses. Dette kan dreie seg om ulike former for vold, ikke bare fysisk. Samtidig er perioden like etterpå, «hvetebrødsdagene», gjerne preget av anger, unnskyldninger og lovnader om bedring fra voldsutøvers side. Dette kan oppleves som en god periode, der personen som har utøvd volden vil gjøre en innsats for å gjøre ting godt igjen. Denne perioden glir gradvis over i en rolig, «normal» periode av samlivet. Etter hvert som tiden går vil spenning bygges opp på nytt.
Det er ikke uvanlig at tiden mellom de ulike fasene blir kortere og kortere, og at de akutte voldshendelsene dermed forekommer hyppigere. Noen opplever at de gode periodene blir stadig kortere, eller at de forsvinner helt. Muligheten for at vold når som helst kan finne sted kan prege store deler av den voldsutsattes liv. Dette kalles latent vold, og regnes som en egen voldsform, som også fører til vanlige reaksjoner som uro, tristhet, konsentrasjonsvansker og frykt.
Vanlige reaksjoner etter vold, voldtekt og andre seksuelle overgrep