Alder: 42
Kjønn: dame
Spørsmål
Hei.
Jeg opplever at jeg som voksen får mye bedre tilbud om hjelp enn mine barn etter å ha opplevd vold i nære relasjoner. Og barna må fortsette med samvær med voldsutøver og derfor vil fortsette å oppleve ulike former for vold, for far er ikke enig i at det dreier seg om vold. Barna trenger egentlig mer hjelp enn meg, siden jeg nå er ute av forholdet. Ansvaret for å hjelpe barna havner alene hos meg som mor, opplever jeg.
Jeg lærer selv mye, og får videreformidlet så godt jeg klarer, men det finnes mye bedre kompetanse enn min om hvordan barn bør lære om det de har opplevd, og vil fortsette å oppleve, hvordan frata barna ansvaret de føler på, og ruste dem i det videre? Hvorfor må voldsutøver/far samtykke for at barna skal motta hjelp for eksempel fra krisesenteret, Familievernkontoret eller Oslohjelpa? Dersom hjelpeapparatet har identifisert vold i nære relasjoner, burde ikke barna få rett til hjelp?
Mvh, Mor som vil gi barna den hjelpen de trenger
Svar
Hei, og takk for at du skriver til oss.
Det er vondt å høre at du opplever å stå alene med ansvaret for å hjelpe barna dine. Vi har fått flere henvendelser med lignende problemstillinger og er kjent med spørsmålene du stiller.
Utsatte for vold i nære relasjoner, barn som voksne, bør få den hjelpen de har behov for. Behovet for hjelp og oppfølging vil variere fra person til person, blant annet avhengig av alder, alvorlighet og omfang av det som har skjedd. Når det gjelder barn, kan noen for eksempel ha nytte av et samtaletilbud for eksempel og som du nevner, på et krisesenter eller familievernkontor. Vi må lytte til barnet, og hjelpen vi tilbyr må ta utgangspunkt i det barnet uttrykker.
Hvis barnet selv er motivert for og ønsker hjelp og samtidig er gammelt nok til å møte hjelperen alene, altså uten den eller de som har foreldreansvar til stede, er det flere muligheter. Barnet kan da be om samtale med for eksempel helsesykepleier/helsestasjon, familievern eller Oslohjelpa. Den eller de med foreldreansvar kan da selvfølgelig, og om nødvendig, hjelpe barnet med å opprette kontakt.
Hvis den parten som har foreldreansvar, mener at barnet trenger hjelp og barnet enten ikke er motivert for det, ikke selv forstår at det trenger hjelp eller ikke er gammelt nok til å motta hjelp uten omsorgsperson til stede, og den andre foreldreparten ikke ønskes involvert, er forholdene mer kompliserte. Når barn har samvær med begge foreldre, vil det å ivareta foreldreansvaret forutsette at begge foreldre som hovedregel har kjennskap til og samtykker til hjelpen barnet får. Utgangspunktet når foreldre med felles foreldreansvar skal fatte beslutninger om barnet, er at beslutningene tas i fellesskap. Barnet, på sin side, vil da slippe belastninger som å holde noe skjult for én av foreldrene.
Lovgivningen åpner imidlertid for at en forelder, under visse forutsetninger, kan treffe beslutningen alene. Det er for eksempel tilstrekkelig at én av foreldrene, eller andre som har foreldreansvaret, samtykker til helsehjelp som helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade (NOU 2020:14 og Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 annet og tredje ledd).
Krisesenterloven eller Familievernkontorloven begrenser ikke den ene forelderens mulighet til å ta beslutninger alene. Hvis du har blitt avvist begrunnet med at den andre forelderen ikke er informert eller ikke har gitt samtykke, og det er åpenbart at barna trenger hjelp, anbefaler vi deg å ta det opp med den/de det gjelder og vise til lovverket. Du kan også vurdere å klage formelt. Du kan lese mer om klagerettigheter her.
Hvis du merker at barna har reaksjoner etter samvær med far, forsøk å dokumentere disse ved å notere tidspunkt og hva du observerer at skjer og blir sagt. Dersom barnehage eller skole forteller om reaksjoner hos barna, noter det du får vite og oppfordre gjerne ansatte i skole eller barnehage til å dokumentere det de observerer. Det kan være nyttig å vise til dersom du blir ytterligere bekymret for barna og kontakter barnevernet eller bringer saken inn for retten. Barnevernet kan, avhengig av barnas reaksjoner, eventuelt henvise til for eksempel BUP, uten samtykke.
Steder du kan ta kontakt for å få råd om veien videre, og slik at du ikke må stå med tanker og vurderinger alene, er Alarmtelefonen for barn og unge eller Vold og overgrepslinjen. Begge steder kan du være anonym hvis du ønsker det.
Vi håper både barna dine og du vil få den hjelpen og støtten dere har behov for.
Vennlig hilsen oss i dinutvei.no