Mulighetene til språkopplæring og adgang til bolig, lønnet arbeid, trygderettigheter og hjelpetjenester kan være dårligere enn for kvinner i majoritetsbefolkningen.
Sosial isolasjon og manglende sosial integrering kan øke risikoen for at volden får fortsette og tilta, uten at andre kan bidra til å stoppe den. Enkelte menn ønsker å holde kvinner i familien isolert for å opprettholde eller oppnå makt og kontroll. Det kan blant annet innebære å nekte kvinnen å gå på norskkurs eller true med at hun vil bli sendt ut av landet. Dermed fratas kvinnen muligheten til å opprette et sosialt nettverk og skape grunnlag for en selvstendig tilværelse.
Krisesentertilbudet synes å spille en særlig viktig rolle for voldsutsatte kvinner som er uten arbeidsinntekt, og som har svake sosiale nettverk der de ikke kan påregne støtte i en bruddsituasjon. Dette vil i mange tilfeller være situasjonen for voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn.
Kvinner er særlig utsatt for vold og overgrep både før, under og etter flukt fra krigs- eller konfliktsituasjoner. Kvinner som bor i asylmottak kan derfor være i en særlig sårbar situasjon.
Å være flyktning innebærer en lang rekke erfaringer som får konsekvenser for fysisk og psykisk helse. I tillegg til traumer etter opplevelser før og under flukt, er tap av familie, nettverk, status og identitet, samt endringer av relasjoner, vanlige følger. Flyktninger utgjør derfor en høyrisikogruppe for å utvikle psykiske og sosiale problemer, i tillegg til andre helseplager. Eksiltilværelsen kan føre til økt vold i familien, og volden kan øke i omfang i en mottakssituasjon.