Alder: 20
Kjønn: kvinne/jente
Spørsmål
Hei. Jeg ble utsatt for et seksuelt overgrep da jeg var 3 år gammel, som jeg ikke fikk vite at var ekte/sant før for 2 år siden. Etter 3 år med hjelp av psykolog er jeg blitt bedre. Dette fragmenterte minnet er det første jeg husker fra livet mitt. I ettertid har jeg slitt med konsekvensene av dette. Paranoide psykoser, dype depresjoner, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, en «tåketilværelse», tatt dårlige livsvalg og levd med ekstrem høy selvdestruktivitet i lang tid med voldsomme selvmordstanker. Jeg har klart å identifisere hvilke deler av livet mitt som er sant, fått en tidslinje på det hele og fått oversikt over det meste og hvordan ting henger sammen. Jeg er idag så og si velfungerende og vil si jeg går under «normalen».
Hovedspørsmålet mitt som jeg ikke finner noen hjelp på på nettet eller i meg selv eller i bøker, og som jeg sliter med idag som jeg tror er en grunnfaktor til mine problemer idag i livet, er hvor jeg skal plassere skylden og ansvaret i dette. Jeg vet mamma og pappa sa i fra til politiet i ettertid og at det ble en sak ut av det, men det fikk jeg heller ikke vite før for 3 år siden. De fortalte meg hele livet da jeg nevnte minnet, at det måtte være en drøm eller møtte det med fornektelse.
Jeg skjønner jo også at jeg ikke har noen skyld i dette og ikke kan stille mitt 3 år gamle jeg ansvarlig til dette, allikavel så har det skylden til mesteparten av mine problemer i løpet av livet mitt og problemene jeg sitter med idag. Jeg står på et mellomsted mellom en offerrolle og en som tar grep i livet, og ansvaret og skyldene mine føles diffuse og dypt sett urettferdig. Jeg har måttet gjøre mamma og pappa bevisst på konsekvensene av å ikke bli trodd på, og jeg har måttet kjempe så hardt for å få sannheten min bekreftet. Jeg har måttet kjempe og presse på for å få noen form for unnskyldning fra mamma og pappa for at de skjulte den sannheten i fra meg, men det er kun mamma som har innsett det og anerkjent det og gitt meg en unnskyldning, pappa bagatelliserer og fornekter fortsatt. Men allikavel klarer jeg ikke å la vær å tenke at jeg var skyldig i og med at jeg hadde en vilje. Denne mannen brukte godteri som belønning for at jeg skulle gjøre det han ville jeg skulle gjøre. Jeg tror at dette er en hovedgrunn til min impulsivitet, avolisjon og apati og egentlig mange av de andre negative symptomene som jeg fortsatt sliter med etter den paranoide psykosen min, hvis det minnet er grunnlaget for mitt ego. Jeg har ikke klart å finne en utvei til å befri meg fra dette, og den måten å tenke på. At jeg ikke burde gjøre det jeg skal gjøre, for å få belønningen jeg kan få. Jeg tror jeg gjenopplever det følelsesmessige ubehaget fra det minnet og får flashbacks til det hver gang jeg skal jobbe for noe, eller ta et valg. Og det er mange ganger i løpet av en dag. Vær så snill hjelp meg.
Svar
Hei, og takk for at du skriver til oss.
Det er leit å lese hva du har opplevd og konsekvensene dette har hatt og fremdeles har for deg. Det er bra du har fått hjelp av psykolog og har det bedre nå. Slik vi oppfatter deg, sliter du fortsatt med reaksjoner, og å plassere skyld og ansvar for overgrepet du ble utsatt for.
Du skriver at du ikke stiller “den 3 år gamle deg” til ansvar for overgrepet, men at du likevel føler skyld fordi du allerede da hadde en vilje, og tenker nå at du “valgte” å la deg lokke med godteri av denne mannen. «Tre år gamle deg» hadde på ingen måte forutsetning for å vurdere eller forstå mulige konsekvenser av “valget” hun tok, og må fritas fra all skyld. Den eneste som er skyldig i et overgrep, er den som begår overgrepet. Også konsekvensene som eventuelt kommer i kjølvannet, er overgripers skyld – hadde ikke overgrepet skjedd, ville heller ikke konsekvensene blitt det de ble. Det er ikke uvanlig å føle skyld etter overgrep, selv om det ikke er noen grunn til det.
Det du beskriver at du sliter med er noe vi anbefaler at du tar opp med en psykolog, også om du har gjort det før. Det kan være den psykologen du har vært hos allerede, eller en annen. Fortell det du har beskrevet til oss, les eventuelt opp spørsmålet du sendte oss, slik at psykologen får innsikt i hva du sliter med og ønsker hjelp til.
Dersom du skulle ønske å snakke med noen som har god kunnskap om seksuelle overgrep, kan du også kontakte et Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO). De tilbyr ikke behandling, men kan være en samtalepart og ha gode råd å gi. Du kan ringe til et senter, eller oppsøke et senter i nærheten av der du bor. Du kan lese mer om SMISO, og hvor du finner nærmeste senter, i denne artikkelen.
Vi håper svaret er til noe hjelp, og ønsker deg alt godt videre.
Vennlig hilsen
dinutvei.no