Alder: 30
Kjønn: kvinne/jente
Spørsmål
Hei,
Min mor lever i et usunt forhold der jeg opplever at hun blir psykisk mishandlet. Faren min døde for 9 år siden og etter at hun mistet mannen sin klarer hun seg dårlig alene. De første årene hjalp jeg henne med veldig mye, men etter et par år startet jeg å prioritere meg selv mer enn å hjelpe henne. Mamma gikk tilbake i full jobb etter ca. 1-2 år etter dødsfallet som hun selvfølgelig tok veldig tungt, det gjorde/gjør jeg og broren min også. Den nye samboeren har minimalt med inntekt og har hele tiden levd på min mor. Han bor gratis i hennes leilighet og låner hennes biler uten at han bidrar økonomisk med et eneste øre.
Han påstår at mamma har for nær og tett relasjon med familie som meg og broren min, hennes mor og søster. Dette har ført til mindre kontakt over mange år og hvor hun aldri ringer oss og må ofte legge på hvis han kommer mens vi er i telefon.
Når vi møtes hele familien, da ofte inkludert han, tar han all oppmerksomhet og oppfører seg ofte som et lite barn som forteller skrønehistorier. Det blir aldri rom for å snakke om faktiske og aktuelle ting som relasjoner, venner og familie.
Andre typiske problemer:
– Han liker ikke at hun gjør ting med venner og kan bli vanskelig og kranglete når hun gjør ting uten han. Samtidig liker han ikke typisk sosiale sammenkomster og vil ikke dra på disse.
– Han vil bestemme hva hun skal gjøre til enhver tid som når hun skal støvsuge eller vaske.
– Hun lar han bruke bilen i helger og har tatt bussen til hytta fordi han skal bruke bilen
– Han har fulgt etter henne fra rom til rom i en seriøs jobbsamtale for å sette henne ut
– Han rakker ned på hennes jobb og mener det er bare tull å jobbe så mye. I tillegg rakker han ned på henne og kaller henne stygge ting
– Hun er redd for å kaste han ut og sier at han kommer jo bare tilbake uansett.
Alt dette over flere år har ført til at personligheten hennes er totalt endret. Hun lager aldri konkrete planer frem i tid. For eksempel visste hun ikke om hun hadde mulighet til å feire bursdagen til min bror før dagen før. Hun er usikker på seg selv og har lav selvtillit. Ganske motsatt av slik hun var i vår oppvekst.
Hun har prøvd å slå opp med jevne mellomrom og kan av og til innrømme at det ikke er sunt, da kommer hun ofte på overnatting noen dager hos meg eller broren min. Plutselig snur hun helt og kjenner ikke igjen noe av beskrivelsene av samboer slik jeg og broren min mener det er.
Det er tydelig at hun trenger hjelp og ikke klarer å være alene. Hun må selv innse situasjonen for at den kan endres, men hvordan kan vi hjelpe henne med dette? Vi har snakket om det mange ganger og av og til innrømmer hun at det er et problem, men hun gjør aldri noe med det.
Både jeg og broren min har gode, trygge samboere som støtter oss, men situasjonen preger hverdagslivet vårt mye. Broren min har snakket om å kutte ut mamma av livet sitt fordi det er for vanskelig for han å stå på sidelinjen når hun blir behandlet på denne måten.
Vårt eneste spørsmål er egentlig hva vi kan gjøre for å hjelpe henne å innse situasjonen? Hun vil ikke gå til behandling hos psykolog.
Svar
Hei, og takk for henvendelsen din.
Det er en lei situasjon du beskriver at du, broren din og moren deres er kommet i, og det er forståelig at du og broren din lurer på hva dere kan gjøre for å hjelpe moren deres ut av forholdet hun er i nå. Slik vi oppfatter deg, har moren deres flere ganger forsøkt å gjøre det slutt. Mange har, som henne, opplevd at det kan være vanskelig å avslutte et forhold, også ett som ikke er så bra, og selv om en ønsker sterkt å komme ut av det. En del bruker lang tid og går flere runder med seg selv før de klarer det. Det kan være frustrerende og vanskelig å forstå, både for den det gjelder og for andre rundt. Det kan være at moren deres innser at forholdet og situasjonen hennes ikke er bra, men likevel ikke klarer å endre det. Som du så klokt skriver, er det nok slik at hun selv må ønske å få hjelp til å komme ut av forholdet.
Det er godt at moren deres har dere, som bryr dere og tilbyr å hjelpe. Noen ganger er det kanskje bare det man kan gjøre. Når det er sagt, er det forståelig at broren din opplever det svært vanskelig og krevende å stå på sidelinjen og se på hvordan hun blir behandlet. Dette har dere kanskje forsøkt å snakke med henne om?
Vi vil anbefale deg og eventuelt broren din å kontakte et krisesenter for å få råd om hva som kan være lurt å gjøre i nettopp deres situasjon. Ansatte på krisesentre har god erfaring i å snakke med mennesker i lignende situasjon som det både moren din og dere som pårørende er i, og kan ha gode råd å gi dere. Du som pårørende kan ringe og forklare situasjonen og spørre om råd. Dere kan også spørre om å få komme dit til en samtale, gjerne sammen med moren deres. Hun kan dere også oppfordre til selv å ta kontakt med et krisesenter. Du trenger ikke å bo på et senter eller være i akutt fare for å få hjelp, og hjelpen der er gratis. Her kan du lese mer om krisesenter og her er en oversikt over landets krisesentre.
Med bakgrunn i det at du har observert av endringer hos moren din, kan du, om du ikke allerede har gjort det, foreslå for henne at hun snakker med fastlegen sin om det, hvis ikke hun allerede har gjort det. Du/broren din kan eventuelt spørre om å få bli med. Om hun ikke ønsker å ha deg eller din bror med til legen, eller ikke vil gå til legen i det hele tatt, kan du vurdere om du likevel skal kontakte fastlegen og informere om bekymringene deres.
I denne artikkelen som handler om hva du kan gjøre hvis du kjenner noen som blir utsatt for vold, kan du kanskje finne noen flere tips til hva du og din bror kan gjøre for deres mor i denne situasjonen.
Vi håper dette svaret er til litt hjelp for dere og moren deres.
Lykke til!
Vennlig hilsen
dinutvei.no