Alder: 27
Kjønn: kvinne/jente
Spørsmål
Hei. Jeg er en jente som har vokst opp med en mor som har slitt med rusmisbruk og en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Oppveksten var vond, har slitt mange år med psykiske problemer, fått mye hjelp og har idag klart å komme meg noenlunde. Fungerer med jobb osv., men sliter fortsatt inni meg. Jeg bærer på en stor hemmelighet jeg ikke har fortalt noen. Jeg ble utsatt for overgrep av mamma når jeg var liten, men har så vonde og blandede følelser omkring dette idag. Det var aldri snakk om penetrering, men ekkel adferd, ord og at hun la opp til upassende situasjoner. Noen ganger er jeg usikker på om det var overgrep på en måte, men det gjør så vondt og er så ekkelt. Noen ganger blottet hun seg på en ekkel måte eller kunne ligge og onanere ved siden av meg i sengen mens hun sa det var helt naturlig. Flere ganger luktet det ekkelt av fingrene hennes når hun strøk meg over kinnet og hun kunne låse/bryte seg inn på badet når jeg sto i dusjen, selv om jeg hadde låst døren. Der sto hun og flettet håret og smugkikket på meg i speilet. Idag snakker jeg med mamma innimellom, som ikke later til å ha noe anger. Samtalene handler som regel om mamma og hennes sykdom/problemer, det tapper meg for energi. Jeg vet ikke hvorfor jeg i det hele tatt gidder å ha kontakt, men vil ha kontakt med resten av familien også, som ikke vet dette. Dette er så vondt og jeg vet liksom ikke hvor jeg skal putte det eller plassere det. Jeg har som sagt aldri turt å si det til noen, og sier jeg det til familien vil den splittes og jeg er redd for reaksjonene. Men dette gjør så vondt, det føles som et skrik jeg aldri har kunnet skrike ut. En tung hemmelighet som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Jeg skriver egentlig mest for å si det til noen, men lurer på om det er noen tips til hva jeg kan gjøre for å klare å leve med dette?
Svar
Hei, og takk for at du skriver til dinutvei.no.
Det er leit å høre at du ble utsatt for overgrep i barndommen din, og at du fremdeles bærer på det som en stor hemmelighet. Du skriver at du har fått hjelp til å takle en vond oppvekst, men at du aldri har fortalt om overgrepene til noen. Det er forståelig at det føles tungt og vondt å stå helt alene med slike minner.
Det er ikke nødvendigvis så enkelt å finne ut på egen hånd hvor man kan «putte» eller «plassere» minner lik dem du har, for lettere å leve med det som skjedde. Noe av det viktigste du kan gjøre, er kanskje å ta egne reaksjoner på alvor. Selv om du er redd for at det skal splitte familien din, vil vi anbefale deg å snakke med noen om det du har vært utsatt for. For at overgrepene ikke skal bli kjent for din familie før du eventuelt selv ønsker det, kan du snakke med fagpersoner som har taushetsplikt. Da vil du selv ha kontroll på hvem som vet hva om deg.
Fastlegen din kan være en god samtalepart, og du kan fortelle legen hva du har vært utsatt for og hvordan du har det, og få hjelp til å sortere tanker og følelser. Eventuelt kan fastlegen henvise deg videre, om du har behov for annen type hjelp.
Dersom du ønsker å snakke med noen som har god kunnskap om det å være utsatt for overgrep, kan du kontakte et Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO). Du kan ringe til et senter, eller oppsøke et senter i nærheten av der du bor. Du kan lese mer om SMISO, og hvor du finner nærmeste senter, i denne artikkelen.
Vi håper dette svaret er til hjelp for deg, og vi ønsker deg alt godt videre.
Vennlig hilsen
dinutvei.no