Hvor går grensa?

Spørsmål

Jeg synes det et vanskelig å vite hvor grensa går. Hodet mitt er så rotete, ting er så fram og tilbake, jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette. Jeg vet bare at ting ikke er så bra nå. Jeg har det ikke bra med partneren min, han er veldig humørsyk, mye sint og irritabel. Jeg blir veldig påvirket av humøret hans, og synes det er ekstra vanskelig siden vi har et barn på 2,5 år som han ofte er sur/kort til også. Han takler dårlig at barnet ikke hører etter, noe som jeg jo prøver å fortelle at er helt normalt for alderen nå og flere år fremover. Morgengretten og blir irritert når han må stå opp med barnet. Vi har også en baby og jeg har dårlig helse som blir veldig påvirket av denne dårlige stemningen.  

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke la det påvirke meg, men synes det er vanskelig, tar lett til tårene. Føler han blir enda mer sur og frustrert om jeg gråter så prøver å ikke gjøre det. Når jeg prøver å snakke med han om ting svarer han som regel at han ikke vet hva han skal si eller så svarer han meg ikke k det heletatt. Vi går mye om dagene uten å snakke, føler han prøver å straffe meg for noe ved å ikke prate, men nekter for at det er noe. Føler jeg må trå forsiktig rundt han hele tiden. Han hjelper til med barna og husarbeid når det passer han, blir skikkelig sur om jeg spør om han kan bidra mer. Da blir han kort i svarene eller så snakker han ikke til meg noe mer enn han må den dagen. Spør han hvorfor han er sur, men han har aldri noe svar og blir sint når jeg spør. Ber meg slutte å spørre hele tiden. Han har endret seg så mye de siste årene.  

Jeg vil egentlig ikke være med han, men frykten for hvordan samarbeidet blir med han mtp barna i ettertid skremmer meg. Han kommer til å gjøre seg supervanskelig, det er jeg sikker på. Og tanken på at han skal være sånn sur og kort til barna uten at jeg kan være der og passe på dem skremmer meg skikkelig. Er i utgangspunktet enig i at det er bedre å skille lag når mor og far ikke funker, men far gjør så mange rare valg ift. barna at jeg klarer ikke å se hvordan det skal funke. Han kommer til å bli enda vanskeligere å forholde seg til og det største barnet vårt reagerer allerede på oppførselen hans og sier selv han er sur på henne. Det knuser meg helt, føler jeg hele tiden må gå bak og reparere relasjonen deres fordi han ikke bryr seg. Han sier rett som det er at vi bare burde gå fra hverandre, begynner å tro han sier det for å få meg til å slutte å mase om hjelp og kreve ting av han. Som en slags trussel for å få meg til å holde kjeft. Fordi han sier han ikke vil det, men han gjør heller aldri noen spesiell innsats før det går tilbake til start igjen. Spør hele tiden hva jeg kan gjøre for at vi skal unngå å bli uenige/krangle, men han mener det ikke er noe jeg kan gjøre og at problemet er han selv. Neste gang vi prater om det kan han nekte for at han har sagt noe, historiene og holdningene endrer seg hele tiden.  

Føler jeg svelger kamel på kamel og bare holder ut og prøver å late som ingenting. Prøver å si at da må han kanskje prøve å få hjelp for det, men han mener det ikke er noe vits. Har foreslått sinnemestringskurs, det var uaktuelt. Jeg er så skinnsykt sliten, han forverrer både min fysiske (mtp kroniske sykdommer) og psykiske helse. Er så lei av å prøve å forstå meg i hjel på han, han behandler meg ikke noe bra tilbake og er ikke interessert i å prøve å fikse noe. Han innrømmer i det ene øyeblikket at det er psykisk vold han utsetter meg for og at det ikke er greit, i det neste ler han av meg og håner det jeg sier, som om at det er helt absurd. Jeg blir så forvirret og sliten av alt, jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Føler dette bare ble stykkevis og delt, det er så mye.