Forlat siden Nasjonal veiviser
ved vold og overgrep

Uskyldig anklaget for overgrep

Spørsmål

Jeg leter etter informasjon om forskning på de som beskyldes for å ha begått seksuelt overgrep uten å ha gjort det. Disse har også blitt utsatt for et overgrep selv som kan være svært traumatiserende. Hva vet man om denne gruppen, hvordan klarer de å leve videre, hvilke problemer får de med et liv på flukt fra beskyldningene og tvilen som mange alltid vil ha til dem, hvordan håndterer de jobb, utdanning og relasjoner til familie og venner, utvikling av posttraumatisk stressyndrom, problemer med rus, isolering, fare for selvmord osv., og hva gjør helsevesenet for å forebygge/møte dette? Finnes det forskning på dette? Og hva kan/bør de som er rundt disse gjøre for å hjelpe dem til å leve videre? Hvor kan man finne råd?

Jeg har søkt mye på nett, men får en følelse av at dette er en gruppe man mener ikke eksisterer, og at forskning og helsevesen har som utgangspunkt at alle som blir siktet i slike saker er skyldige. Man vil ikke omtale dem som gruppe, da det på et vis svekker de virkelige ofrene som er de som utsettes for seksuelle overgrep. Men jeg håper at jeg tar feil, at man klarer å se at det kan være flere ofre i disse sakene.

Svar

Hei, og takk for henvendelsen din.

Å bli feilaktig beskyldt for å ha begått et seksuelt overgrep, kan uten tvil være svært belastende og forferdelig for den som opplever det og kanskje også for de som står vedkommende nær. Falske anmeldelser om overgrep/voldtekt gjelder svært få saker, men kan ha alvorlige konsekvenser for alle involverte parter, da det også kan svekke troverdigheten til de som faktisk er utsatt for overgrep, og fordi det tar av politiets ressurser.

Det er helt uakseptabelt å beskylde noen for å ha gjort noe de ikke har gjort. Statsadvokaten har i brev til politiet bedt dem være ekstra oppmerksomme på falske anmeldelser av voldtekt og at åpenbart uriktige anmeldelser skal etterforskes. I noe forebyggende arbeid rettet mot unge, for eksempel i undervisningsopplegg om seksualitet, inngår informasjon om at det er alvorlig og straffbart å avgi falsk anmeldelse og/eller forklaring. Forebyggende tiltak har nok oftest hatt som mål å senke terskelen for å si ifra og søke hjelp dersom du er utsatt for overgrep. Mange utsatte gjør ikke det, noen i frykt for ikke å bli trodd eller fordi de føler seg mistenkeliggjort.

Det er vår oppfatning at helsevesenet tar på alvor personer som feilaktig blir beskyldt for seksuelle overgrep og de ettervirkninger vedkommende måtte få, om det er posttraumatisk stress, problemer med rus, isolering eller fare for selvmord. Dette er områder det finnes kunnskap om og som helsevesenet har erfaring i å jobbe med. Utgangspunktet for helsevesenet er at alle skal få behandling eller hjelp når de trenger det, uavhengig av moralske vurderinger eller om den som trenger hjelp, er siktet for noe straffbart.

Ved alvorlige problemer som følger en vond og traumatisk hendelse, kan psykisk helsehjelp være viktig. Fastlegen kan være et bra sted å starte for å få hjelp. Han/hun kan både være en god samtalepartner, ha oversikt over det lokale hjelpetilbudet og eventuelt henvise videre til psykolog/ psykiater/spesialisthelsetjenesten. Er vedkommende under 18 år, kan også helsesøster på skolen eller en ungdomshelsestasjon kunne hjelpe. Mange kommuner har også en ungdomstjeneste eller en utekontakt, som vedkommende eventuelt kan snakke med.

Til det med forskning, så kan det godt være at det finnes noe, men vi er ikke kjent med norsk forskning som konkret handler om hvordan å leve videre etter feilaktig å bli beskyldt for seksuelle overgrep.  Det er gjort noe i Danmark, men det er mulig at dette ikke tar for seg alle de sidene du etterspør, som hvordan å håndtere jobb/utdanning og relasjon til venner og familie i etterkant.  Se eventuelt http://www.dkr.dk/media/8187/voldtaegt-der-anmeldes-ii-falsk.pdf

Som pårørende eller nærstående til noen som sliter, kan det være vanskelig å vite hva man kan gjøre. Behov for hjelp og støtte varierer fra person til person, avhengig av livssituasjon og omfanget av problemet.

Å vise at man bryr seg, lytter og tar på alvor det som blir fortalt, er kanskje noe av det viktigste pårørende kan bidra med. Ikke alle vil eller kan kontakte hjelpeapparatet selv. Her kan pårørende være en ressurs ved enten å oppmuntre vedkommende til selv å kontakte eller hjelpe til med å kontakte hjelpeapparatet. Pårørende eller nærstående kan også ta opp situasjonen med sin egen fastlege, og spørre om han/hun har råd.

Et alternativ både for de som sliter og for pårørende, kan også være å ringe Mental Helse sin hjelpetelefon på telefonnummer 116 123 (gratis).

Vennlig hilsen redaksjonen