Jeg vet ikke lenger om dette er kjærlighet eller et traumebånd

Hei

Jeg står i en svært vanskelig situasjon med han jeg har vært sammen med i 8 år. Problemene startet da jeg hadde en periode nå i 1,5 år med fysiske og psykiske plager. I denne perioden følte jeg at han sviktet meg totalt og ikke klarte å støtte meg. Jeg sa ifra mange ganger om hva han kunne gjøre og ikke gjøre for å hjelpe meg. En av tingene jeg slet mest med var libido, alt sluttet brått å fungere og det var ikke lenger noe godt for min del. Dette tok han lite hensyn til, så det endte opp med å gjøres av plikt for husfreden. Uten det er han bare sur, sint og skyver meg unna. Jeg tok dette opp uendelig mange ganger, men han snudde alltid situasjonen om at det handlet om hvor grusomt han hadde det oppi alt. Støtten, tryggheten og forståelsen jeg trengte ble på et vis skjøvet unna. Uten sex klarte han ikke å være grei og omsorgsfull var svaret jeg fikk. For det måtte jeg skjønne, sånn er bare menn. Jeg utviklet mye skam og skyld, og fikk aldri tatt tak i det jeg slet med da jeg måtte bære hans byrde også. Dette gjorde meg mer og mer distansert og kropp og sinn så ikke lenger på han som trygg. Vi flyttet da frahverandre på mitt initiativ. For jeg måtte få ro og stabilitet. Jeg jobbet hardt med meg selv og kom meg ovenpå igjen. Vi møttes i helger og hadde det veldig fint. Så hadde jeg to uker med mye stress og belastninger og sa tydelig ifra om dette, at jeg var utmattet og ville nok ikke være godt selskap. Han valgte å komme fordet. Skulle hjelpe meg og støtte meg. Da vi la oss var det fint, jeg bruker sovepiller. Var iferd med å sovne da jeg kjente at han befølte meg. Tok bort hånden og sa klart ifra at nei, jeg vil ikke. Det gikk litt tid og jeg sovnet. Da bråvåknet jeg av at han gjorde det samme igjen. Stoppet han og jeg ble sint. Han mente han ikke hadde gjort noe, at han trodde jeg var våken, så sier han at han bare ikke klarte å la være. Og mente jeg overdrev min reaksjon for vi er jo tross alt i et forhold. Denne hendelsen tok knekken på meg. Han har også et problem med porno, selv rett etter sex går han for å se på det og fortsette en gang til på egenhånd. Dette ødelegger mye for meg, for han sliter med ereksjonen.

Han har sagt unnskyld og vil nå prøve å gå i terapi for å endre handlings og reaksjonsmønster.

Jeg klarer ikke å gi slipp på han, for det som er bra er veldig bra. Han sier at disse tingene aldri har vært gjort og sagt for å bevisst såre meg. Han er impulsiv både språklig og handlingsmessig pga adhd.

Han har ikke klart å endre på ting han har lovet før. Hva skal jeg gjøre. Jeg vet ikke lenger om dette er kjærlighet eller et traumebånd. Han sier at han vil gå all in for å fikse dette og bli en bedre mann. Jeg er så langt nede at jeg ikke klarer å ta stilling til dette nå. Føler meg dratt i to retninger. For hjertet vil ikke miste han. Jeg gråter og blir uvel av tanken. Hjelp meg til å forstå dette kaoset i hodet.