Føler jeg trenger tillatelse til å kalle det psykisk vold

Jeg sliter veldig med å forstå hva som skjedde i forholdet mitt, og føler at jeg trenger «tillatelse» til å kalle det psykisk vold for å kunne akseptere at jeg måtte forlate eksen min slik jeg gjorde, ved rett og slett bare å reise fra han. Han påstår at jeg ikke kjempet for forholdet, og at jeg er ond. Min sannhet er at jeg har kjempet i årevis mens han har dratt meg ned, og at dette ble hundre ganger verre da jeg begynte å si at jeg ville avslutte forholdet. At han mener jeg «plutselig» snudde, får meg til å føle skyld fordi jeg kanskje ikke var tydelig nok, men føler samtidig dette ikke stemmer, og at jeg har prøvd å få ham til å forstå hvordan han påvirker meg i alle år, til ingen nytte. Derfor har jeg tenkt at jeg er problemet, ettersom han aldri så noe problem.

I årevis kjempet jeg for hans mentale helse, noe som gikk på bekostning av min egen. Alt handlet om ham. Han var deprimert, følte seg mislykka, følte ingen respekterte ham, var misunnelig på alle andre etc. Det var noe galt hver eneste dag, og jeg følte meg som terapeuten hans. Han kritiserte meg ofte for personligheten min veldig subtilt, men kunne også si rett ut at jeg var kjedelig. Han var sint hver dag, noe jeg synes var veldig ubehagelig og jeg gikk hele tiden på eggeskall. Jeg kunne f.eks. ikke ligge på sofaen og slappe av etter jobb, for da ble han sint. Derfor spratt jeg opp hver gang jeg hørte han nærmet seg og latet som jeg gjorde noe annet. Han ble også forferdelig sint hvis jeg ikke ga han tydelig nok veibeskrivelser når vi kjørte bil, eller hvis jeg kjørte feil selv. Han nektet å hjelpe meg med å lage middag (han «likte ikke å lage mat»), og ble sur hvis jeg lagde noe han ikke likte.

I starten av forholdet følte jeg meg veldig forvirret da han bl.a., hver gang vi var på butikken, begynte å fortelle løgner om meg til den som stod i kassa – flaue ting som egentlig gjaldt han selv. Jeg ble skamfull og følte meg veldig ydmyket, men klarte ikke vurdere om det var akseptabel oppførsel eller ikke, ettersom han bare tullet. Til slutt ba jeg ham om å slutte, og da gjorde han det aldri igjen.

Dette er bare noen få eksempler på ting som slet meg helt ut i forholdet og førte til at jeg til slutt følte meg helt gal. Jeg klarte ikke å smile lengre, fikk ikke sove og gråt hver eneste dag. Han reagerte med å late som om vi var lykkelige, tok meg med på shopping og oppførte seg som om jeg var i mitt beste humør, selvom jeg stod og gråt i butikken. Dette føltes helt absurd for meg. Innimellom minte han meg på hvor slitsomt det var for han at jeg var så langt nede, og at jeg måtte ta meg sammen.

Jeg sliter med at jeg ikke føler dette er åpenbare tegn på psykisk vold, selvom det føles slik. Han truet meg aldri og kalte meg aldri stygge ting, men fikk meg allikevel til å føle meg mindreverdig og liten. Jeg har snakket med psykolog, og det har hjulpet veldig, men ønsker også deres tanker. Deler også i håp om å være til hjelp for andre.